Derfor venter det offentlig med å tilgjengeliggjøre data

Bruksanvisning for hvordan offentliggjøre data

Listen over årsaker til at departementer, direktorat, etater, kommuner eller fylker holder data borte fra offentligheten er lang. Penger og frykt for feiltolkninger av dataene er de største hindringene til at ikke mer offentlig data er tilgjengelig i dag.

I sluttrapporten (som er publisert under CC lisens) til Fakta Først, som jeg nylig skrev om, kan vi blant annet lese om de mest brukte argumentene for at data holdes tilbake.

Fakta Først arrangerte på tirsdag et seminar om offentlig data, hva offentlig data kan brukes til og hva bør gjøres i Norge på dette området. Bak prosjekt står Olav Anders Øvrebø og nettmagasinet Vox Publica ved Universitetet i Bergen, og prosjektets anbefaling er klar – lag en portal for norsk data, en norsk versjon av amerikanske data.gov.

Det kan høres surmulende å fokusere på de negative holdningene offentlige institutusjoner uttrykker når de blir spurt om hvorfor de holder tilbake dataene, men jeg er overbevist at når man vet hvor skoen trykker – hva kommunen eller departementet er skeptisk til ved datafrigjøring – burde det være enklere å gjøre noe med problemene.

Her er listen over det mest brukte nei-til-offentlige data-argumentene, basert på Fakta Først-prosjektet og noen av innlederne fra seminaret i Bergen:

  • Det er kostbart å offentliggjøre og tilgjengeliggjøre data
  • Private aktører kan misforstå dataene og spre falsk info
  • Data kan bli misbrukt for å spre personlig, sensitiv informasjon
  • Private aktører bør ikke kunne tjeneste penger på data produsert av det offentlige
  • Tap av inntekt for det offentlig

I tillegg fortalte danske Cathrine Lippert som jobber i Digitaliser.dk at dette er vanlige motforestillinger mot offentlige data i Danmark:

  • Økonomiske kostnader
  • Mangel på forståelse og prioritering
  • Redsel for å synliggjøre data med feil eller mangler
  • Redsel for å gjøre grove feile, særlig å offenliggjøre sensitive personopplysninger.

Digitaliser er utviklet av den danske IT- og Telestyrelsen, og er et “sosialt netværk og verktøy til utvikling, deling og diskusjion om digitaliseringen av Danmark.” Etaten jobber med å hjelpe andre etater og departement til å frigjøre mer data for offentligheten. 4. februar annonserer Digitaliser vinneren av en konkurranse om innovativ bruk av offentlig data, lignende det Fornyings- og administrasjonsdepartementet i Norge ønsker å gjøre.

Kjenner du til noen som har gjort analyser eller beregninger på hva det vil koste for en kommune eller en etat å tilgjengjeliggjøre data som ikke inneholder sensitive personopplysninger?

Følg Origo på Twitter.

Vist 3189 ganger. Følges av 12 personer.

Kommentarer

Hei Bente, flott at du tar opp dette. Dette er en vanskelig tematikk fordi det handler om et paradigmeskifte. En helt ny måte å tenke offentlig informasjonsforvaltning på. I dette skiftet, må det offentlige tørre å miste kontrollen over informasjonen og tjenestene som tilbys, noe du jo også skriver.

Det offentlige må gå fra å være en kontrollert redaksjon for styrt informasjon til å bli en tilrettelegger av åpne offentlige data for gjenbruk. Det sitter nok langt inne.

At datatilgjengelighet innebærer økonomiske ekstrakostnader (jmf Lippert) skjønner jeg ikke. Det er vel heller et spørsmål om omprioritering av ressurser i offentligforvaltning. Dessuten vil jo åpenhet til data kaste av seg innovasjoner som vil bli samfunnsøkonomisk lønnsomme på sikt.
Misbruk av data er nok en mer reell utfordring, men Trafikanten er jo et godt eksempel på at dette kanskje er en overdrevet risiko. De har tatt utfordringen med å legge til rette for innovasjon med nettstedet Labs Trafikanten

Klipper ut noen linjer fra SINTEF rapporten “eBorger 2.0” fra 2008. Kap 8 Offentlig forvaltning og datatilgjengelighet , som yttligere presiserer noen av fordelen og utfordringene som ligger i dette.

Dette kapittelet gir en rask innføring i status for datatilgjengelighet innen offentlig forvaltning, samt en visjon om hvordan dette bør endres for å muliggjøre gjenbruk av data i nye kontekster for på den måten kunne skape brukerskapte offentlige tjenester.

Det er mange fordeler ved å tilby et fritt og åpent datagrunnlag relatert til offentlig informasjon. En av disse fordelene er at kreative privatpersoner, som er teknologiaktører utenfor det offentlige, kan lage nye tjenester basert på datagrunnlag fra det offentlige.

Problemet er at data fra offentlig sektor befinner seg i et digitalt, men lukket lappeteppe Det finnes få eller ingen gode mekanismer som muliggjør det å laste ned store datasett, metadata fra det offentlig (kommune og stat) for å kunne skape alternative tjenester som f.eks EveryBlock. I stor grad er metadata fra offentlig forvaltning ikke-eksisterende. Det etterlyses i den forbindelse en mulighet for å for eksempel mikse data fra det offentlige som Statens kartverk og andre offentlige tjenester

Det er videre ønskelig å stimulere til en utvikling i retning av at offentlige data kan bli utnyttet i private informasjonstjenester eller såkalte uavhengige brukerskapte tjenester. Dette krever i hovedsak følgende fra offentlig sektor:

Felles og/eller standardiserte publiseringsløsninger for offentlige data, både på statelig og kommunalt nivå.

Utvikle gode beskrivende og strukturerte metadata på tvers av offentlige etater som kan promotere åpenhet og tilgjengelighet for offentlig informasjon.

Tilgang til effektive verktøy for uthenting av metadata og store datasett for de som måtte ønske gjenbruk (for eksempel eGovgeeks).

For øvrig må det nevnes at den nye offentlighetsloven (http://www.lovdata.no/all/hl-20060519-016.html) trådde i kraft 1. juli 2008. Dette innebærer at offentlig virksomhet skal være åpen og gjennomsiktig. I lovens formålsparagraf poengteres det videre at loven skal legge til rette for viderebruk av offentlig informasjon

Se mer om dette i kap 8 i eBorger 2.0

Ja, det er helt klart en ny måte å tenke offentlig forvaltning på.

På kort sikt kan det muligens utgjøre ekstrakostnader å tilgjengeliggjøre data for en kommune, men på lengre sikt er det utvilsomt en merverdi for samfunnet som helhet. EU har estimert at markedspotensialet for gjenbruk av offentlig data blant medlemslandene er så stort som 27 BILLIONER euro (220 milliarder NOK). Det må være mulig å gjøre et slikt estimat for det norske markedet.

Og det er bare det økonomiske argumentet. Økonomien burde ikke vært hovedutfordringen på dette området, det er, som du sier Petter, hvordan man sikrer sensitive personopplysninger.

Et aspekt som går i samme retning som det du, Bente, nevner rundt redselen for at private aktører kan misforstå offentlige data og spre feil informasjon, henger sammen med at det (foreløpig) finnes en juridisk gråsone rundt dette her med mash-ups.

Vi så dette ifm LongRec-prosjektet der vi laget en prototype-applikasjon som syr sammen foretaksdata fra Brønnøysundsregistrene (som var oppdragsgivere for denne aktiviteten) med historiske data om lovendringer på en tidsakse. Mye av diskusjonene rundt mulige anvendelser av en slik applikasjon gikk ut på at det er usikkert hvor grensen for BRs ansvar for riktigheten av dataene går. Nå er ikke jeg noen jurist, men hvis jeg har forstått det riktig så har BR i utgangspunktet kun ansvar for dataene slik som de blir avlevert til en mottaker (f eks når man henter ut en oversikt over alle klienter en gitt revisor har i Norge) – hva som gjøres med dem etterpå eller om dataene var feil ift virkeligheten allerede idet de ble sendt inn til BR har ikke BR noe ansvar for.

Men gitt at dataene er riktige idet de blir innlevert hos og senere avlevert fra BR – hva skjer når så en tredjepart tar og aggreggerer disse dataene i statistikker som kan tolkes i feilaktig retning og som f eks kan føre til feilaktige og store avisoppslag? Datagrunnlaget vil fremdeles være det samme, men fremstillingen (aggreggeringen) kan forvrenge bildet. Den tradisjonelle lovgivningen synes ikke å kunne fange opp slike nyanser.

Det virker som om dette er en utfordring som ikke helt har sunket inn hos juristene ennå heller. Vi kjørte en liten uformell litteraturstudie rundt temaet “juridiske aspekter av mash-ups” og fant egentlig kun en håndfull bloggs og ett bidrag i en større bok:

  • “Digital Text Collections, Linguistic Research Data, and Mashups: Notes on the Legal Situation”: http://muse.jhu.edu/login?uri=/journals/library_trends/v057/57.1.lehmberg.html
  • http://www.out-law.com/page-7844
  • http://blog.programmableweb.com/2007/11/12/legal-issues-for-mashups/

Vi hadde håpet på at Jon Bings bok “Ansvar for ytringer på nett” også skulle ha noe om dette, men den kom ut i 2008 og dekker ikke dette temaet, så vi får håpe at det kommer en oppdatert versjon snart…

Jeg er prinsipiell tilhenger av offentliggjøring av offentlige data, men jeg tror samtidig at vi ikke skal være blåøyd naive og tro at offentliggjøring – og påfølgende systematisering av slike data i privat regi – ikke har konsekvenser vi ikke forutser i dag.

La meg ta et eksempel (som ikke er tatt ut av det blå):

Kommunale postlister publiseres i dag på nettet – i et utall formater og på basis av et lappeteppe av løsninger. Felles for disse er imidlertid at de har en del strukturert informasjon som gjør at det er mulig å se for seg løsninger som sporer en saksgang over tid, med identifikatorer som saksnummer, saksbehandler, behandlingstidspunkt – i tillegg til feks gård- og bruksnummer i eiendomssaker.

Når man først har systematisert infoen i en kommune er det en smal sak å grafe effektiviteten til den enkelte saksbehandler, målt i antall behandlede saker per tidsenhet. I små kommuner er det også veldig enkelt å identifisere den enkelte saksbehandler.

Dette er kanskje ønskelig i et scenario hvor vi vil ha mest mulig transparens, men det er ikke tvil om det også åpner for informasjon som igjen kan lede til, tja, la oss si enkeltindivider som starter hatsider mot navngitte saksbehandlere i en gitt kommune?

Jeg kan opp av hatten se for meg flere slike eksempler – og jeg er samtidig også trygg på at det finnes store mengder data med tilsvarende impact.

Bare slik at vi har fått med oss det perspektivet også.

@Pål Nedregotten, samfunnsforskere (meg selv inkludert) jobber til stadighet med store datasett som ofte inkluderer informasjon om særs private tema ned på personnivå. Det er imidlertid ikke mange rutiner som skal på plass for å kunne anonymisere denne typen datastett slik at personer ikke blir sporbare. Forskere har greid dette i flere år, og jeg regner med at det offentlige også kan klare å få nødvendige rutiner på plass for anonymisering. Per i dag ser vi at dette ikke er gjort på f.eks. skattedata. Man bør derfor gå igjennom ulike datakilder å se hvor og hvilke datasett det er hensiktsmessig med anonymisering og ikke. Dette bør være en overkommelig oppgave med de datasystemene som finnes i dag.

Petter, du har helt rett – og jeg er helt enig med deg. Jeg mener sågar det bør være en oppgave som vi burde kreve at de håndterer (selv om jeg nok tror at statlige organer er bedre i stand til å håndtere infosystemer som løser slike oppgaver godt enn kommunale organer).

Poenget mitt var imidlertid at jeg ikke tror et slikt (svært ønskelig) frislipp vil være friksjonsfritt. Her er det nok mange mindre aktører som vil få seg aha-opplevelser. Scenariet jeg beskriver over er fullt gjennomførbart med data som finnes i norske kommuners postlister i dag (se for eksempel her& ) – eller en annen tilfeldig valgt kommune.

Ved innføringen av KOSTRA hadde flere kommuner en megeet lunken holdning til å innrapportere økonomiske og annen informasjon til staten/SSB. De var jo selvsagt opptatt av at staten og borgerne kan få et bilde om deres egen kommune har høye avgifter, lange behandlingstider og om innholdet i tjenestene var dårligere. Hvis denne holdningen også gjelder innføring av andre data, slik som postlister og annet som er nevnt ovenfor, kan jeg tenke meg at bare det å “krangle seg til” en enhetlig system/format av dataene vil ta laaang tid.

Det er desverre en del problem ved at man kan misbruke bla. KOSTRA tallene hvis man ikke vet hvordan man skal sammenligne kommunene på en rettferdig måte. Og da må man annerkjenne visse kriterier som kommuner opplever hver dag; om kommunene er stor/små, by/land, arbeidsløse, høyerer utdanning; alle disse samfunnsvitenskapelige kriteriene.
Noen politikere kunne vel tenke seg å sammenligne sin egen by med en som er betraktelig bedre eller verre utfra hva personens politikesk poeng skal være. Altså misbruke faktaen ved å sammenligne vann med stein.

Derimot kan man bli mye mer ærlige i sin tilnærming når man har et sammenligningsgrunnlag som er apolitisk; rådata basert på fakta. Spørsmålet blir her om alle som vil bruke dataene faktisk er tro mot etiske og moralske avvenninger som samfuinnsforskere skal være. Vil en pollitiker hvor eneste mål er å vinne et valg tenke på etikken her?

Fra Sverige har jeg følgende eksempel:
Et parti ville finne ut hvem som egentlig stemmer på dem eller i hvertfall hvem som sympatiserte i så stor grad at de kunne være trygge på at direkte reklame til de utvalgte ville være anvendte reklame-kroner.
De fikke et byrå til å sammenligne en drøss sosiale, økonomiske, kulturelle data og krysse disse mot adresselister og skattelistene. Partiet som bestilte utvalget ble så forbløffet av treffprosenten at de fant det uakseptabelt å bruke disse. Det er vel å bra siden valg skal være personlig og hemmelig. Kan vi være sikker på at alle partier eller eksempelvis ekstreme organisasjoner vil ha en slik etisk holdning?

@ Brynmor @ Pål @ Bente vi må regne med at analyser og tolkninger av data vil misbrukes. Dette skjer alt i dag (sett The Wire?), også innen forskning. Det er umulig med en 100% garanti. Dette må baseres på tillitt. Men kvaliteten på konklusjonen og troverdigheten i forhold til tolkningene vil garantert heves hvis data blir liggende åpent tilgjengelig. Dette fordi analyse og tolkning av data da kan etterprøves av flere. Vi skal ikke glemme at misbruk ofte er en konsekvens av manglende åpenhet. Dette er et viktig moment vi må ha med oss videre i diskusjonen. Dataåpenhet kan slik sett være en betingelse for kvalitet og tillitt, og ikke omvendt.

Det må, som Brynmor viser med sitt eksempel fra Sverige, settes opp etiske retningslinjer. Det er mange utfordringer og et frislipp vil ikke være friksjonsfritt (jmf Pål), men jeg tror disse langt på vei er løsbare.

At det ligger et enormt økonomisk potensial i gjenbruk av offentlig data, estimert til 27 BILLIONER euro (220 milliarder NOK) i EU (jmf Bente), bør være en stor nok motivasjonsfaktor til å starte arbeidet med data frislipp straks.

Det som slår meg når jeg jobber i offentlig forvaltning med nettopp disse problemstillingene er at det er et etterslep mellom organisasjon og teknologi – et kunnskapsbasert og åpent samfunn betinger at man viser kortene man har for hånden (som i sine datasett). Jeg opplever at dette handler mye om holdninger med en økonomisk modell i bunn som ikke oppfordrer til deling, men mer en ’Vi følger pengene’ tankegang for samhandling og organisering av sine data. Byråkratiets organisering er ikke tuftet på en kultur for deling – og med paradigmer som denne hvor det offentlige må tenke nytt på informasjonsforvaltning må det holdningsendringer helt ned til den enkelte ansatte til. Og her er det nok mange lokale kulturer med mye innflytelse ute å går.

I utgangspunktet helt enig at all offentlig informasjon (untatt det som bryter med personvernet) skal alle ha tilgang til gratis og i åpne formater.
@petter som kommer med det beste grunngiving for at dette vil fungere i forhold til politisk og økonomisk misbruk; offentlig tilgang gir alle mulighet til å kontrollere konklusjonene og troverdigheten.
Derimot fordrer dette at media er like flinke til å “dementere” sine egne oppslag om en politiker vrir sannhetsgehalten i dataene. Det kan bli vanskelig…men ikke værre enn nå til dags. Sansynlig lettere, fordi man har internett; sosiale media, hvor man kan påpeke alt dette.

Det må vel bli slik at “det offentlige” kan trekke tilbake en aktør sin mulighet til å bruke dataen hvis de misbrukes etter etiske retningslinjer. At de stenges ute i en periode; ett år, to. Dermed vil vel selvjustisen opprettholdes, og misbrukerne får ingen sympati ???
Det må vel også være mulig å gi aktører som tjener penger på misbruket en meget høy bot/erstatning. Pengene kan jo gå tilbake til formålet med å offentliggjøre flere data ..

Offentlig data er relativt bredt begrep. Et spørsmålet er om all offentlig data bør tilgjengeliggjøres? Personlig er jeg for eksempel tilhenger av at skattelistene offentliggjøres og ser verdien av at mediehusene kan skape forretning ved hjelp av disse dataene. Men når offentlige data konkretiseres på den måte, for eksempel skattelister, ser vi at det er delte meninger i samfunnet i hvilken grad disse skal tilgjengeliggjøres eller ikke. Det betyr at både hvilke data som skal tilgjengeliggjøres og på hvilken måte kan være interessante spørsmål.

Samtidig kan det være interessant å diskutere om den enkelte skal ha innflytelse på bruk av egne opplysninger. Kan for eksempel Jan Johansen bestemme om data om hvilken fastlege han bruker skal kunne brukes av til å drive “business” på, eller er dette en beslutning som følger av at denne type opplysninger generelt skal tilgjengeliggjøres for kommersielle aktører?

Jeg tror det er enklest å begynne med tilgjengeliggjøring av data som ikke er personopplysninger. Opplysninger om veiforhold og lignende er det vel få privatpersoner som har mot at man får lage forretning på, vil jeg tro.

Har lyst til å gi en kommentar til også: Det er vel lite trolig at offentlige etater og virksomheter selv tar initiativ til å utrede dette. Dette er et spørsmål om politikk og politisk prioritering. Det må inn i tildelingsbrev til etater, eksempelvis, dersom det skal utredes nærmere. Jeg tror også det vil være en fordel om vi bruker gode og forståtte begreper ift. personvern når vi viderefører debatten. Etter min mening blir personverndebattene ofte upresise – og ofte fordi vi ikke har samme begrepsforståelse – et eksempel: Hva mener vi med sensitive personopplysninger og er dette tilstrekkelig presis begrep til å føre en god debatt?

Det er også i denne sammenheng interessant at – i tillegg til skatteopplysninger – så tilgjengeliggjøres allerede både folkeregisterdata og andre data for videre bruk i privat sektor. I Norge har vi altså allerede en viss tilgjengeliggjøring av offentlige data.

@mari: Bra at du nevner dette om personopplysninnger. Jeg jobber i helsesektoren og må nå og da innhente personnummeret til pasienter. Personnummeret er ikke oppgitt av lege eller pasient noe vi er avhengige av. Da må jeg ringe folkeregisteret for å få denne opplysningen. Her er det noen få som ikke har gitt denne opplysninger; hvor de mener dette er sensitiv opplysning, noe som det ikke er per definisjon. Når selv folkeregisteret kan feile med dette er det viktig at videre debatt går ut fra at informasjonen man snakke som ikke er sensitiv???

Det er svært gode innspille dere kommer med, og særlig interessant å høre konkrete eksempler fra ulike fagområder.

Et fellestrekk i flere av innspillene deres er betingelsene som bør ligge til grunn når offentlig data skal gjøres tilgjengelig. Jeg tar med to av anbefalingene fra Fakta Først-rapporten som jeg synes er gode:

“3 . Definer prinsipper og lisens er: Det er stor variasjon i hvordan data gjøres tilgjengelig for viderebruk (ulike formater osv.) og hvilke betingels er som knyttes til dataene (fra fri viderebruk til kun ikke-kommers i ell m. fl). FAD bør definere et sett klare prinsipper for offentlig sektors data. Her kan man la seg inspirere av den britiske regjeringens liste (gjengitt i del 2). Prinsippene bør inneholde en definisjon av hva slags lisenser datasettene skal utstyres med. I dag brukes altfor mye energi på å finne ut om og hvordan data kan viderebrukes . Et enhetlig regelverk vil være et av de viktigste enkelttiltakene.

4. Gi personvernet spesialbehandling: Både i virksomheter i offentlig sektor og i befolkningen er det bekymring for at personvernet kan svekkes dersom mer offentlige data frigis. I prinsippene for frigivelse av offentlige data bør spørsmålet om sikkerhet for persondata gis inngående behandling, slik at virksomhetene har klare kriterier å forholde seg til når de skal vurdere frigivelse av datakilder.

Finnes det eksempelvis en oversikt over hvilke betingelser som gjelder for frigivelse av offentlig data i dag? Det slår meg som nokså paradoksalt at det er mye enklere å få tak i info om en persons privatøkonomi (skattelistene) enn miljødata (se eksempelvis miljødataene til Statens Forurensningstilsyn i denne oversikten)

Hei.

Dette er slik jeg tror verden ser ut:
Det finnes ikke noe helhetlig slik oversikt. Regler er knyttet til distribusjon av ulike typer data, og gis i tilfelle av registereier. Det offentlige består jo egentlig av et utall forskjellige virksomheter med selvstendig juridisk ansvar. Som oftest vil derfor reglene gis av den enkelte virksomhet. Dette gjelder for eksempel folkeregisteret.

Når det gjelder distribusjon av offentlige data kan du få noe info på https://www.infotorg.no og på www.infobank.edb.com.

Hilsen Mari.

Jeg må bare ta med et interessant paradoks som Jon Wessel-Aas brukte da han tvitret om denne diskusjonen:
Staten vil ha våre data (DLD,) men nøler med å gi oss “sine” data – begrunnelsene er mildt sagt ironiske, skriver Wessel-Aas og henviser til denne bloggposten.

Er det en “våre” vs. “deres” data-debatt? Er det ikke egentlig våre vs. våre data?

Tror at dette foreløpig er en debatt på “våre” vs. “deres”. Når vi klarer å skape en bredre forståelse for at det første “våre” er privat og det andre “deres” er offentlig ser kanskje fler at debatten går på, som du sier; “våre” vs. “våre”. Da blir debatten over og dere (altså vi) har vunnet!
Om dere skjønner hva jeg mener.
:)

Ja, Bente og Carl Christian! Godt at noen tar mitt (vel egentlig ikke så) kryptiske poeng i den korte Twitter-kommentaren. Staten vet visst vårt beste, i alle sammenhenger. Det blir veldig feil på dette feltet. Det er fortsatt et stykke å gå, før det er full forståelse for skillet mellom den offentlige sfæren og den private sfæren, og, ikke minst, forholdet mellom dem. Og om informasjonsbalansen mellom staten og borgerne. Dette illustreres blant annet både i Datalagringsdirektiv-debatten og i spørsmålet om åpenhet om offentlige data.

Jeg synes ikke vi må glemme at vi alle har rett til innsyn, se: http://www.lovdata.no/all/tl-20000414-031-003.html#18. Slik sett er vel ikke dette en debatt om rett til innsyn i egne opplysninger. Denne rettigheten gjelder både i privat og offentlig sektor, for øvrig (Noe annet er imidlertid at få innbyggere ser ut til å være interessert i å benytte denne rettigheten.) Det er vel ikke gitt at man bør ha rett til innsyn i andres data enn sine egne?

Nå er jo ikke dette i utgangspunktet kun en personverndebatt, og kanskje vi burde få bedre innblikk i hvorfor man ønsker tilgang til offentlige data. Her regner jeg med at det finnes flere ulike målsetninger.

Takk for tipset, Petter. Har vært litt kronglete å finne en eksakt dato for lanseringen, skal følge med i morgen da!

Da var data.gov.uk lansert! Jeg anbefaler i den sammenheng denne artikkelen om data.gov vs. data.gov.uk

Det virker som om Teknologirådet har et prosjekt på akkurat samme tema. Se Christine Hafskjolds innlegg her

Hans Solli Sæther har gode poenger for samfunnsnytten av samhandling på tvers av organisatorisk tilhørighet http://www.forskning.no/artikler/2010/januar/240135

The Economist har en Special Report på “The Data Deluge” denne uken, med bl a en artikkel om open government data. Den inneholder forsåvidt ikke noe innholdsmessig nytt for de “faglig innvidde”, men viser iallefall at dette er et tema som får mer og mer oppmerksomhet også utenfor fagmiljøene. Og så er jo The Economist et magasin som leses av mange beslutningstagere også i Norge, så det er gode nyheter for debatten som føres her.

Strålende Veronika, takk for tipset, den skal jeg lese! Du har et godt poeng med dette om effekten av at det er The Economist som trykker den typen artikler. Når potensialet ved å tilgjengeliggjøre offentlig data får oppmerksomhet utenfor de vante miljøene, gjør det at temaet får en annen oppmerksomhet.

Apropos offentlig data, dersom dere ikke har fått det med dere, så har nå Rigmor Aasrud svart Torgeir Michaelsen ang tilgjengeliggjøring av offentlig data. Dette lover bra, ta en kikk selv! Ser ut til at vi kan vente oss et data.no/altut.no i nær framtid – altså en portal for norske datakilder.

Danske Børsen har en artikkel som er svært lik den artikkelen i The Economist, men rettet mot danske forhold, Milliarder i genbruk av offentlig data.

Gartner har gjort beregningen for IT-og Telestyrelsen, og kommet frem til: “Alene i Danmark har genbrug af de eksisterende data et erhvervsmæssigt potentiale på mindst 600 mio. kr. om året, skriver Børsen Digital tirsdag.”

Vi kan jo anta at de norske tallene vil være nokså lik de danske, eller hur?

Supert tips, Bente, jeg forsøker å få tak i den danske rapporten. Interessant å se hvordan de har gjort beregningene.

Har skrevet litt om rapporten nå: se voxpublica.no.

Bra, Olav Anders, har lest! Dere åpne data-geeks – det har blitt startet en ny Meetup (av Stein-Magnus Sørensen) for slike som oss, Oslo Open Data. Jeg var med på det første møtet, det virket lovende.

Vil tipse dere om å kikke på De konservatives teknologimanifest i Storbritannia, mange imponerende ideer og visjoner her. Klarer de gjennomføre halvparten, har de kommet langt. Såvidt jeg har skjønt, har Tom Steinberg i MySociety hatt minst én finger med i utviklingen av manifestet.